Jeg vet hvordan det føles å være mamma.
Jeg er mamma til verdens fineste gutt.
Jeg går gjennom ild og vann for den gutten.
Uansett alder vil han alltid være min Gutt.
Men hvordan føles det å snu ryggen til sitt barn?
Hva går gjennom hodene på de som nekter å ha noe med sitt eget kjøtt og blod å gjøre?
Hvordan føles det å aldri ta kontakt med sitt barnebarn?
Jeg lurer fordi jeg ikke kan forstå de som velger å ikke ha kontakt med sine barn også slår hånden av sitt barnebarn…
Hvordan er det mulig?
Det er mange skjebner og mange grunner til det tenker kanskje du, men jeg kan ikke finne en eneste grunn til at jeg aldri skulle snakket mer med min sønn…
Jeg kunne dessverre ikke velge hvilke foreldre jeg skulle få vokse opp med, og sønnen min kunne heller ikke velge sine besteforeldre.
Og det har mange ganger gjort meg vondt å fortelle ham at jeg ikke kan «gi ham» en mormor og en morfar…
Det er mye mellom himmel og jord vi ikke skal forstå tydeligvis, men allikevel lurer jeg på hva som rører seg i hodene på slike mennesker…
Det verserer i tillegg en del historier om meg uten snev av virkelighet, men jeg er trygg på at de som kjenner meg vet hvem jeg er og hva jeg står for.
De som fremdeles er usikre på sannhetsgehalten i disse historiene kan jo også bare spørre meg om min versjon 😉
Vi har nå fått det godt i livene våre!
Vi har blitt del i en fantastisk fin familie.
Vi er lykkelige nå selv om jeg av og til kjenner det gjør vondt!
lailasinside 