Romanifolket (råma’ ni, råmm ‘ani) er en etnisk gruppe, et vandrerfolk med opphav fra India. Dette folket er i dag spredt utover hele verden, etter at de for flere århundrer siden utvandret fra sitt opprinnelige hjemland.

Romanifolket er inndelt i forskjellige grupper og undergrupper. I Skandinavia gjelder dette romanifolket/sinti (ofte forvekslet med taterne) og sigøynerne (som begge er begreper gitt av andre enn romanifolket selv). Selv om disse gruppene kan være svært forskjellige, er hele romanifolket forent av et felles historisk opphav, en felles kulturarv og språk, som er oppdelt i mange dialekter, slik som de norske Romanisele/Sinti Romani/sinti og sigøynernes Romanes. I nyere tid har romanifolkets egne interesseorganisasjoner arbeidet for samarbeid og enhet innad i folket, noe som innebærer at de har fått et felles flagg og symbol (det røde hjulet).

Tidlig historie

Romanifolket stammer fra det nordvestlige India. Man mener at de kan være etterkommere av grupper av arisk-ættede soldater, handelsmenn, håndverkere og musikere. Allerede på 400-tallet f.kr. hadde disse gjerne en høy status i det gamle indiske samfunnet, og ble godt mottatt i landsbyene. Mye tyder også på at romanifolkets forfedre hadde slektskap med raiputene og den høyt anerkjente krigerkasten khsattriya.

Mellom år 1001-1026 e.Kr. ble det hinduistiske India invadert av den muslimske Mahmud av Ghazni. Kampene var intense, men invasjonshæren gikk av med seieren. En halv million indere ble tatt til fange og tvunget til slaveri.Mye tyder på at det var i denne kaotiske perioden romanifolkets forfedre forlot India og reiste vestover, inn i det muslimske Persia,og videre til det nåværende Tyrkia og Hellas, der de ankom tidlig på 1000-tallet.

Innvandring til Europa

Ingen vet med sikkerhet hvorfor romanifolket forlot India. Men man vet at de på 1300-tallet begynte å bre seg utover Europa. Svært mange etablerte seg i Øst-Europa, der de fikk en tung skjebne. Mange ble tvunget til slaveri av befolkningen i de landene de kom til. Dette slaveriet tok ikke slutt før i 1864.

Mange dro imidlertid også vestover. De ankom Tyskland omkring 1407, Frankrike i 1418, Spania i 1425, Skottland og Danmark i 1505, og Sverige i 1512.I Sverige ble det gjort en alvorlig og skjebnesvanger feil ved at Romanifolket/Sinti ble forvekslet med tatarene som er en annen etnisk gruppe som i begrenset antall også kom til Sverige som leiesoldater omtrent samtidig med Romanifolket.

I land etter land ble romanifolket ønsket velkommen med nysgjerrighet, for deretter å støtes bort. De var et fremmed folk, omreisende utlendinger med et fremmed språk, mørkt utseende og merkelige skikker. De ble ofte forbundet med magiske krefter og ble raskt stemplet som farlige forbrytere og trollmenn. Voldsom fremmedfrykt i den europeiske befolkningen utløste grusomme rasistiske forfølgelser av romanifolket i hele Europa. Dette innebar bla. annet piskestraff, halshugging, landsforvisning, slaveri og brenning på bål. Det forekom også jakt på romanifolk og tatere . Dette var jakt i ordets fulle betydning, der menn, kvinner og barn var fritt vilt, de kunne fritt skytes uten lov og dom, på lik linje med hare, kanin og hjort.

De ble et hatet og forfulgt folk, og noen mener at det var derfor fire medlemmer av romanifolket fulgte med Kristoffer Columbus på hans Amerika-reise i 1498.

Holocaust og krigsår

I 1943 planla sentrale personer i Nasjonal Samling (NS) folkemord på romanifolket og taterne i Norge. Krigen sluttet imidlertid før de rakk å sette planene ut i verk. Dette er en lite kjent og ofte ignorert del av historien om holocaust.

Samtidig, i Sovjetunionen, forbød Stalin romanifolkets språk og kultur. Man kunne ikke lenger leve som romani.

Etterkrigsårene i Norge

I etterkrigstiden fortsatte rasediskrimineringen mot romanifolket og taterne. Den norske regjeringen handlet bevisst for å utslette romanifolkets og taternes egenart. Blant romanifolk og tatere ble blant annet kvinnene tvangssterilisert, og barn ble tatt fra foreldrene og plassert på institusjoner. Hele familier ble drevet til tvungen assimilasjon for å oppgi sitt språk, sin kultur og sin etniske egenart.

Dette medførte at det meste av folkene mistet sin identitet og ble oppløst i den etnisk norske majoritetsbefolkningen. Det finnes allikevel store slekter av Romanifolket og tatere som klarte å unngå myndighetenes tvangshandlinger. De har beholdt særegne former for kultur, språk og livsformer, og en del av romanifolket har fortsatt en bevissthet som en del av romanifolket som helhet med alle de utenlandske gruppene.

Moderne tid og samling

Forfølgelsene til tross, romanifolket og taterne har klart å overleve som folk. De har beholdt språket, kulturen og egenarten. De kan derfor fortsatt ? i hvert fall til en viss grad – kommunisere med hverandre og de opplever at mange skikker og uskrevne regler er felles, selv om de tilhører befolkningsgrupper som har vært atskilt gjennom århundrer.

I 1971 ble den første World Romani Congress holdt i London, der deltagere fra 14 land deltok. Flere forskjellige romani-grupper var representert. Det ble vedtatt at romanifolket – til tross for de store forskjellene mellom grupper/stammer – skulle samles som «ett folk» og forenes under ett flagg og en folkehymne (Djelem djelem).

Kultur

Den kulturelle arven

Romanifolket har en fargerik og mangfoldig kultur, som har satt dype spor i kunst- og kulturlivet over hele Europa, og verden for øvrig. Fra musikk til litteratur og teater til moter, har mange latt seg inspirere av romanifolkets frihetstrang og særegne, fargerike stil.

Dette folket har gjennom historien vært kjent for å være dyktige musikanter, der forskjellige undergrupper har utviklet forskjellige musikkstiler. Eksempelvis spansk calò-romenes flamenco, visesang hos taterne, gitarspill og fiolin hos sinti/romani og fiolin hos sigøynerne.

Romanikulturen har utviklet seg forskjellig blant de ulike gruppene/stammene, men visse fellestrekk går allikevel igjen blant alle grener av folket. Denne felles kulturarven bygger på sterke verdier, som:

• ærefrykt for Gud
• kjærlighet til familien
• lojalitet mot slekten
• respekt for de eldre
• respekt for de avdøde
• samhold og solidaritet innad i romanifolket
• uskrevne regler for etikk, moral og ??passende?? oppførsel
• uskrevne regler for ??renhet??, i større og mindre grad
• respekt for Norge

Rituell renhet

Rituell renhet er et sentralt og viktig prinsipp i romanikulturen. De skiller strengt mellom ??rent?? og ??urent??, hva som er akseptabel adferd og hva som er ??skam??. Dette kan være vanskelig for utenforstående å forstå eller sette seg inn i. Spesielt kjøkkenet og alt som kommer i berøring med mat må holdes svært rent. Dette har medført at mange ikke vil spise mat laget av gadje (dem som ikke er romani), eller at de først vil undersøke at de holder et minimumsnivå av renslighet.

Mange romanigrupper vasker også klær fra underlivet og overkroppen separat, andre holder herre- og dameklær atskilt, eller begge deler. Skillet mellom rent og urent, rett og galt, preger alle deler av tilværelsen.

Familier og ekteskap

Til familien regnes gjerne foreldre, besteforeldre, søskenbarn, onkler, tanter og andre nære slektninger. En familie regner seg som en enhet basert på en felles stamfar eller stammor, som holder familien samlet. Det blir betraktet som ideelt at familien reiser, arbeider og bor sammen eller besøker hverandre hyppig.

Mange gifter seg som tenåringer eller tidlig i 20-årene. Man praktiserer ikke tvangsekteskap, selv om dette har forekommet i noen familier og slekter. Arrangerte ekteskap er derimot vanlig i noen stammer, der det er familien som finner en passende ektefelle til sin sønn eller datter. Men slike ekteskap kan avslås av den vordende brud eller brudgom. For alle er det viktig å ha familiens anerkjennelse, slik at bruden eller brudgommen blir godtatt i slekten.

Ekteskap med personer som ikke er romani blir ofte betraktet som svært uheldig i en familie. I noen grupper er slike forbindelser totalforbudt, mens andre er villige til å akseptere blandingsekteskap, dersom den nye partneren er villig til å oppgi sin egen kultur for å leve og oppdra barna sine i romanikulturen.

Religion

Romanifolket kom opprinnelig fra det hinduistiske India, men ble også preget av buddhisme, kristendom og jødedom lenge før de forlot landet. I den moderne romanikulturen finner man lite av hinduistiske røtter. Alle tror de derimot på èn allmektig Gud, og de har en etikk og kulturform (spesielt skikker vedrørende rituell renhet) som på mange måter virker beslektet med indiske religioner og jødedommen.

Næringsvirksomhet

Tradisjonelt har romanifolket livnært seg som omreisende handelsmenn, håndverkere og musikere. De ble raskt kjent som spesialister på hestehandel, kjeleflikking, fortinning, musikk og dans, spådomskunster og annen underholdningsvirksomhet. Familiene reiste ofte med hest og kjerre, mens man i andre land også skaffet seg større vogner.

I mange land førte moderniseringen til problemer for romanifolkets tradisjonelle yrker og kompetanse, fordi det ikke lenger var et behov for deres tjenester. Dette førte mange inn i arbeidsløshet og fattigdom.

De som har hatt muligheten, spesielt i Vesten, har allikevel tilpasset seg de kontinuerlige endringene i samfunnet med stor kreativitet. Hest og kjerre har blitt byttet ut med bil og campingvogn. Mange har funnet seg moderne yrker, som har gitt de økonomisk frihet til å opprettholde sin reisetilværelse og fortsatt være sin egen arbeidsgiver.

Også de fleste tatere har valgt å bli bofaste om vinteren. Flere av disse driver imidlertid med reisevirksomhet i sommerhalvåret og opprettholder slik den tradisjonelle handelsvirksomheten. Andre reiser sjelden, men drar gjerne på småturer eller oppsøker den lokale campingplassen når slektninger og andre av folket er på gjennomreise. Romanisel/Sinti er i hovedsak bofaste og legger ofte vekt på barnas skolegang. De har i stor grad klart å beholde en romani identitet og sitt språk, men også de liker å være litt mer rørlige om sommeren og da for å samles i stor familien/slekten.

Tekst er hentet fra Wikipedia.